RIP Cato

Vår lengst levende katt og 6. "familiemedlem" gjennom nesten 20 år måtte i går kveld bøte med livet. Den katten har vært et unikum på alle måter. Tålmodig som få. Hun (ja, veit det hørs litt feil ut siden den heter Cato..) har fulgt min søster sin hun var baby, og har dermed lært seg opp til å tåle litt. Husker RS dressa ho opp som ei dokke med kjole og kyse, putta ho i dokkevogna og trilla rundt med ho. Katten fant seg i det utrulig nok.

Den har vært den eneste katten som har hatt tillatelse til å komme ovenpå, til det aller helligste med teppebelagte golver og fine sofaer ikke produsert for kattepiss og andre ekstrementer. Den katten har fått lov til å være i 2. etasje rett og slett fordi den ikke har gjort fra seg inne. Husker en gang vi var borte ei langhelg og hadde glemt katten inne. Ikke fikk den i seg verken vått eller tørt, og huset var når vi kom hjem igjen(muligens av nettopp DEN grunnen) fritt for katte-etterlatenskaper. Men ho hadde ikke herpa det heller i et desperat forsøk på å komme seg ut. Hadde antakelig bare venta på at vi ville komme tilbake igjen en dag. Impringnert!



Den har sovi uendelige timer i RS`seng mens ho har gjort lekser. Den har trøsta en når en har vært lei seg, og intet er vel så trygt som å begrave et tårevått ansikt i en myk kattepels. Den katten har vært reine psykologen, og "sensa" når en var nedfor. Da kom ho bort og "purra" litt, og trøkte nesa mot ansiktet ditt. Ville trøste en.

Den har også vært en hyggelig turkammerat. Folk flest går tur med bikkja, men denne katten likte godt å være med på tur. Dog uten bånd vel og merke. Ikke alltid like trygt å ha ho med når en gikk etter veien, men tok en noen av traktorveiane i skæven var ho gjerne med. Løp noen skritt bak. Og var det varmt hadde ho gjerne tunga ut av kjeften og pesa med jevne mellomrom. Om en gikk for fort kunne ho finne på å sette seg ned å mjaue liksom for å si : "Øy! Du går for fort! Slapp a`litt a`..som du kanskje ser så har jeg ikke så lange bein som deg..så vent på meg!.." Som oftest endte dette med at en snudde og plukka ho opp, og katten virket svært så fornøyd over gratis skyss.

 Jeg har alltid visst at EN DAG ville Cato ikke være mer, men jeg håpte det skulle være leeenge til. Katten har vært i utrulig god form til å være så gammal. Og jeg og RS satt seinast i går og mimra om "hyggelige stunder med Pus".. Lite visste vi at det da på det tidspunktet ikke var noe mer pus...

Sånn jeg har forstått det kom pappa tilbake og skulle kjøre opp i hagen i går kveld. Katten som alltid var vilt begeistra for at "herrefolket" kom tilbake, løp han i møte som så mange ganger før. ( Cato pleide alltid å løpe oss i møte når vi kom fra skolen /jobb og det var en veldig god velkomst å få..) Så blei det dessverre et ublidt møte mellom katt og bil, og siden styrkeforholdet her er relativt ujevnt så måtte dessverre katten tape.

Jeg er glad jeg ikke var hjemme da det skjedde, for da ville jeg sikkert blitt mer emosjonelt påvirka. For en som aldri har hatt kjæledyr er dette vanskelig å forstå at det går ann å bli så glad i en katt. Men det er faktisk mulig. Kjenner det kommer til å bli veldig rart å komme hjem neste gang og så er katten ikke der...

Rest in peace Cato:)