De fleste jenter (som har levd noen år..:p) vil kjenne hennes navn, og vil antakelig ha prøvd å følge henne opp på en av de høye lyse tonene (med mer eller mindre hell...) enten når man har gått tur med walkmanen (jadda, jeg er SÅ gammal at jeg vet hva det er..vet ikke du?! Beibi!!) eller over stereoen i bilen.
Vet ikke når jeg først la merke til denne dama og hennes musikk, men etter å ha sett "The Bodyguard" med sjølvaste Kevin Costner, så var jeg solgt til hennes musikk (og til hans utseende..*sukk*) Har vel aldri vært den som har vært mest keen på sånn typisk jente-musikk, men hu her kunne synge azz. God på filmlerretet var hu og!!
Så forsvant hu liksom litt bort fra "radaren", jeg vokste vel til, og la vel ikke like mye merke til det. Det skjedde annet i livet liksom. Men jeg fikk jo med meg at hu hadde et trøblete ekteskap, og etterhvert slet med narkotika, alkohol etc. Tragisk at så mange "kjendiser" blir offer for dette. Er det en måte å takle berømmelse på? Få avstand til det heile?
I don`t know.. Uansett var det litt vondt å høre at ho ikke engang rakk å bli 50 år. Hvorfor skal det være så mange som takker for seg på denne måten? Hva kan best gjøras for å hjelpe de som havner uti avhengighet? Det trenger ikke være alkohol, narkotika engang. Mat er skummelt nok for ganske mange.. Men det er trist når avhengighet styrer ens liv, og designer ens død.
Så litt på begravelsen hennes, og mange av sangerene var kledd i hvitt. Minnet meg litt om turen til USA med storstilt svart gospel. Men var litt rart/uvant å se det i en begravelse. Hensikten var vel å hylle hennes liv, ikke sørge over hennes død. Smart tenkt sådann..:)
Når jeg da skal avslutte denne hyllesten, hva er da mer naturlig enn å la damen selv si farvel..
RIP Whitney Houston..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar