Hvordan har DU det?

Dette er et spm som facinerer meg. Denne setningen er gjerne noe man lirer av seg sånn i forbifarten, litt sånn for høflighets skyld. Men ofte føler jeg ikke folk riktig har tid til å vente på svaret, hvertfall ikke om det er nei. Jeg har en "forbigåande"-sjef nå som er akkurat sånn.

Han sier alltid "Hællæ!" (østfoldning) og hiver utpå "Åssen går e`?" Det er ikke alltid jeg er ærlig når jeg sier bra (tror jeg ikke er aleine om det), men det er liksom bare sånn man svarer. Man har liksom ikke løst til å legge ut om egne problem for Gud & hvermann, (sistnevnte må være hvermann..;) og da er det liksom så mye lettere med en liten "hvit en" for å skåne seg selv. Håper det er lov kjære Gud! Dessuten hvis folk virkelig var interessert i få vite åssen du hadde det, burde de ha såpass respekt & fintfølelse at de ikke spørte nærgåande når det er mange tilstede. Ingen ærlige svar å få da nei.

Nei, livet er ikke alltid lett. Kriger, katastrofer, sykdommer, urettferdighet..lista er lang. Men samtidig må en tenke at det ikke bare er en selv som utsettas for sånt, det er alltid noen som har det verre. Og noen av de har en beundringsverdig stå-på-vilje, som vi bare kan drømme om. Trur vi folk i vesten er litt bortskjemt, og vi hadde definitivt hatt godt av en tur i slummen i et av de mindre heldige landa i verden.

Når noen rekker ut en hånd..- ta den!

Men noen ganger bare hoper ting seg opp. Man ser ikke enden på det, og sliter med å få huet over vannet igjen. I høst hadde jeg en periode hvor ting gikk litt trått. Jeg fant ingen glede ved det jeg holdt på med, og det var et ork å stå opp, gå på jobb, være sosial og få tida til å gå framover. Jeg visste at ting ville bli bedre bare jeg gav det tid, men som et barn av en tid hvor alt skal skje NÅ (eller helst i går..) så var det hardt å vente på "god-følelsen" igjen. Har aldri vært den depressive typen, men akkurat da forstod jeg at det mentale ikke er å spøke med. Man er menneske fullt & helt, og ikke bare det øyet kan se. Det ligger så mye mer under overflaten som utgjør et fullkomment menneske.


Jeg tror de jeg traff på disse dagane merka dette. Kiropraktoren tok meg til side, og spørte om alt gikk bra. Jeg var nok litt mer stille enn vanlig nemlig. Jeg sleit litt med uvelhet og halsvondt akrat da, så jeg unnskyldte meg med detta. På G Max kommenterte en av kollegaene,opptil flere ganger, at jeg så så lei meg ut; "Åh..neida. Alt går bra! Jeg er bare litt trøtt" svarte jeg og snudde meg vekk for å se veldig opptatt ut. Ville ikke vise at jeg følte meg truffet og la de se vannet som vella opp i øya mine. Egentlig ville jeg bare hive meg om halsen på ho og takke for at jeg ble sett! Men det er ikke alt man vil dele med heile verden, og dette var et slikt tilfelle.

Når ting hoper seg opp er plutselig enorme mengder av dette veldig fristende..

Jeg går til en alternativ behandler som er veldig obs på linken mellom den mentale og den fysiske helsen. Han får ofte inn mennesker med uforklarlige smerter og verk i kroppen. Ofte kan mye av dette spores tilbake til ting man har opplevd tidligere av negativ art, og som man har "glemt". Men kroppen husker og svarer med smerte, og smerter tapper kroppen for krefter.  Ubehagelige opplevelser er gjerne noe man ikke vil gå rundt å tenke på, og mange prøver gjerne å holde dette skjult. Dessverre bedrer det sjeldent situasjonen, så trikset er å ha noen å åpne seg for. So talk:)

Sol, sommer og noen å gå tur med er balsam for både kropp & sjel..