All eyes are on me

Hender det at du sitter på en forelesning, et kurs eller møte og du føler at kurslederen bare ser på deg? I begynnelsen legger du ikke merke til det, men så etterhvert, når du tenker etter.., føler du at hans eller hennes øyne liksom hviler lenger mot dine enn mot de andre. Kanskje det bare er innbilt, eller at du liksom  inngir tillitt og at øya dine er trygge å "hvile mot".

Ofte når jeg begynner å legge merke til sånt, så er det liksom som om kurslederen leser tankene mine, og slår blikket vekk. Akkurat som om han/hun blei litt flau over at blikket hang litt lenger, og tenker: "Nei, nå må jeg se andre steder i rommet!"..

Husker at når jeg hadde andaktslære så var en av triksa å finne en en eller annen trygg skikkelse i forsamlingen som du kunne hvile øya mot. Og samtidig ikke så lenge at den andre følte seg beglodd. Dette ville styrke deg, og få deg til å holde fokuset på det du prata om. Men samtidig måtte du ikke stirre personen i senk, men bare holde blikket littebitt lenger der enn andre steder. Samtidig som blikket skulle vandre over hele forsamlingen naturligvis.. Husker at jeg hadde noen guttær i gruppa mi som bare prøvde å få meg til å le, og da var det alltid trygt & godt å finne et par stødige øyne å stirre besluttsomt inn i litt lenger ned i rekkene..

Føler du deg noen gang litt xtra observert?

Grunnen til at jeg kom på detta er at jeg har vært på et par kurs i det siste og hver gang føler jeg at de liksom ser MEG lenger i øya enn de andre. Men kanskje det bare er innbilt? Eller så er jeg bare en trygg "kilde" å hvile øya på. Jeg følger med, nikker anerkjennende og deler ut smil når han/hun kommer med et humoristisk tilsnitt til tørre fakta. Ikke veit jeg, så hva er din erfaring med detta?