Noen dager er man ikke like energisk som vanlig. I dag er en sånn en for min del.
Dels skyldes det nok at det blei litt seint i går, og dels litt irritasjon over at denne fingern fortsatt ikke er bra og jeg må atter en gang mase på legen for ny time, spjelking og sykemelding. Argh!
Har jo forstua fingre før, men de har jo kommet seg mye kjappere, og de har aldri "stivna" i vinkel liksom. Så jeg begynner å mistenke at det er noe mer enn bare enn forstuing, og jeg håper ikke det er noe som må brytas opp igjen. Urk! Dessuten er det ikke så festlig heller å måtte kontakte sjefen atter en gang og fornye sjukemeldinga. Blir liksom ikke den mest populære når man som relativt ny må ty til sjukemelding, og spesialoppgaver fordi arma ikke er heilt goe. Det er litt sånn at man (hvis det vedvarer..) får lyst til å møte opp på Nav og si "Dere mente dette ikke var varig skade, men hva kaller dere dette?! It has returned!! Etter bare 5 mnd med *frihet*.."
Men, skulle dette skje, så hva skal jeg så finne på? Det krevde jo litt tankearbeid, tid, ressurser og byrokrati får å finne ut at sportsbransjen kunne være noe for meg. Og så må jeg kanskje gjennom samme mølla igjen? Neitakk du....
(Nå følte jeg for å skrive noen positive ord om at "Nei, det skjer nok ikke..og armane kommer til å bli bra igjen..og alt det der.." Men akkurat i dag, her & nå..er jeg ikke i det positive hjørnet til å gjøre det..) Men hadde du møtt opp på døra mi i dag, ville jeg jo vært imøtekommende, blid & elskverdig.. så du ville ikke ant hva som plaget meg med mindre du spurte direkte...
Rart det der. Hvordan man lett, nesten på refleks svarer "Bra", når noen spør åssen det går. Etter noen år som sykemeldt, så var det spm og "Hva driver så du med for tida?", de spm jeg likte minst. Prøvde så godt jeg kunne å "avhøre" de andre om deres liv, når mitt var bare grått & kjedelig, og lite spennende nytt. For det var liksom så mye lettere å svare Bra, og ikke minst krevde det mindre tid enn å legge ut om åssen det egentlig var. Og så var det seff noen som mente at "det du har, kan vel ikke være SÅ ille?" Og man fikk inntrykk at man var en liten pingle som ikke tålte noe, og det hjalp hvertfall ikke i rehabiliteringsprosessen.
Men nå tror jeg det er på tide med datapause. En oppløftende rusletur i sola. Handle noen søndagsnødvendigheter (sorry mamma..vet du ikke er fan av søndagsshopping..) Mekke middag. Burde tatt oppvasken, but not in the mood. Irritere seg over stadig overfylte søppelbøtter. Nesten-sove på sofan. Glede seg til neste helg & bibelgruppe med gjengen på torsdag. Dessuten er det mai og ekstra fridager, så det er vel en ekstra grunn til å se positivt på livet?!
